Dyrelivet på Svalbard har tilpasset seg de harde levevilkårene i Arktis. Mange av dem må tåle ekstrem kulde, perioder med lite mat og en lang vinter med mørketid.
Svalbard har bare to arter av landpattedyr: Fjellrev (Alopex lagopus) og svalbardrein (Rangifer tarandus platyrhynchus). Isbjørnen tilbringer det meste av livet i drivisen og regnes derfor som et sjøpattedyr.
Svalbardrein
Den runde og kortbeinte svalbardreinen er en egen underart av rein som ikke lever andre steder. Kroppsfasongen er tilpasset livet i Arktis. Det gjør at dyret, som lever svært rolig om vinteren, har et lite varmetap i kulden. I motsetning til annen rein, lever svalbardreinen vanligvis ikke i flokk, men opptrer helst alene eller sammen med noen få andre dyr. Dyrene er lite sky og vandrer gjerne mellom husene i bosetningene. Om vinteren er det bare simlene som har gevir. I sommerhalvåret har bukkene også gevir, og de er ofte imponerende store. Da Norge overtok suvereniteten over Svalbard i 1925, var bestanden av svalbardrein sterkt redusert som følge av jakt. Arten ble straks fredet og har økt i antall. I dag er ca 10.000 rein spredt rundt på øygruppen, men den største tettheten av rein finner vi på Nordenskiöld Land. Her er det åpnet for en kontrollert jakt i enkelte områder som er forbeholdt fastboende.
Fjellrev
Den vesle fjellreven er vanlig over det meste av Svalbard. Næringstilgangen varierer fra sommer til vinter, og om våren og sommeren er selunger, sjøfugl, gjess, egg og ryper viktige næringsemner. Om vinteren livnærer den seg på svalbardrype, hamstret mat, åtsler fra sel og reinsdyr, og søppel fra bosetningene. Fjellreven følger gjerne etter isbjørnen for å spise restene etter bjørnens fangst. Om våren er selunger et viktig bytte, og reven fanger og dreper dem på fjordisen. Fjellreven kan vandre over store avstander på jakt etter mat, også langt ut i drivisen. En rev merket på Svalbard er gjenfunnet så langt unna som på Novaja Semlja i Russland. Det finnes to fargevarianter av fjellrev. Blåreven er ensfarget blågrå hele året og er forholdsvis sjelden. Hvitreven er gråbrun på ryggen og gulhvit på buken om sommeren, men om vinteren er den helt hvit.
Et fjellrevpar holder sammen hele livet. Hunnen går drektig i ca 50 dager og føder i gjennomsnitt fem-seks unger. Gjennomsnittsalderen til polarreven er tre-fire år, men den kan bli opptil 13 år gammel. Det finnes ikke bestandsestimat for fjellrevbestanden på Svalbard.
Sjøpattedyr
Da Svalbard ble oppdaget på slutten av 1500-tallet var grønlandshvalen svært tallrik. Det er anslått at bestanden talte 25.000 dyr da hvalfangsten startet i 1611. Etter tre hundre års hvalfangst var grønlandshvalen å anse som utryddet ved Svalbard. Enkelte sjeldne observasjoner tyder likevel på at det fortsatt finnes noen få grønlandshvaler her.
Hvalross
Hvalrossen (Odobenus rosmarus), Svalbards største selart, led nesten samme skjebne som grønlandshvalen. Tidligere var den sterkt ettertraktet på grunn av støttennene, spekket som ble brukt til tran og det meget sterke skinnet som ble benyttet til tauverk og lær. Da hvalrossen ble fredet i 1952 var det kun noen få hundre dyr igjen ved Svalbard. Hvalrossen er et imponerende syn: Store hanner kan veie opp mot to tonn og være fire meter lange. Dette er jevnstort med en personbil! Dyrene er svært sosiale og opptrer gjerne i flokker på mange hundre dyr. Hvalrossen oppholder seg ofte i grunne havområder der de spiser skjell og andre bunndyr. I dag teller bestanden flere tusen, og flere forhold tyder på at hvalrossbestanden er i rask vekst.
Isbjørn
Isbjørnen (Ursus maritimus) ble totalfredet i 1973. Isbjørnfangsten fikk aldri like katastrofale følger for bestanden som for de to tidligere omtalte sjøpattedyrene. Isbjørnen er et av verdens største rovdyr, men vekten varierer mye gjennom året og mellom individene. Om høsten legger dyrene kraftig på seg, mens de ofte er magre om sommeren. Store hannbjørner kan veie opp mot 800 kg, men hanner som veier halvparten av dette er mer vanlig. Binnene er betydelig mindre enn hannene. Hovedføden til isbjørn er ringsel og storkobbe. I dag er isbjørnen vanlig ved Svalbard, og bestanden er beregnet til omtrent 3.000 dyr. Fredningen av isbjørn og hvalross er gode eksempler på forvaltningsvedtak som har gitt ønsket effekt.
Sel og hval
Ringselen (Phoca hispida), eller «snadd» som den også kalles, er det vanligste sjøpattedyret på Svalbard. Denne selarten er den minste av selene våre, og det er vanlig å se mange ringsel spredt på fjordisen om våren. Storkobben (Erignathus barbatus) er den største av selene på Svalbard etter hvalrossen. Denne rolige selen er ikke like tallrik som ringselen, men er vanlig å se i områder med grunt vann over hele Svalbard. Den vanligste, og sannsynligvis mest tallrike hvalarten, er hvithval (Delphinapterus leucas) som også kalles kvitfisk. Denne fire meter lange hvalen kan man av og til se i små flokker tett opptil land. Voksne dyr er hvite, ungdyr mer skifergrå.
Svalbardrøye
Svalbardrøye (Salvelinus alpinus) er den laksefisken i verden som lever lengst mot nord, og den er den eneste ferskvannsfisken på Svalbard. Den finnes i vann og vassdrag over store deler av øygruppen. Enkelte bestander lever bare i ferskvann, mens andre vandrer mellom hav og ferskvann.
Fugleliv
Høyarktiske områder som Svalbard har få fuglearter sammenliknet med sørligere strøk. Men selv om det er få arter, er enkelte arter til gjengjeld svært tallrike. Svalbard har tre-fire millioner hekkende sjøfugl, og på Bjørnøya, Hopen, i Storfjorden og på vestkysten av Spitsbergen finnes noen av Europas største fuglefjell. Polarlomvi (Uria lomvia) hekker flere steder i kolonier på over 100.000 par. I fuglefjellene er det nære samspillet mellom livet i havet og livet på land svært tydelig. Fra havet henter fuglene betydelige mengder småfisk og krepsdyr som de forer ungene med.
I motsetning til de fleste andre fjellsidene på Svalbard, er vegetasjonen under fuglefjellene grønne og frodig på grunn av gjødselen fra fuglemøkka. Dette kommer planteeterne til gode, for eksempel gjess og svalbardrein.
Alkekonge
Den vesle alkekongen er den mest tallrike av fugleartene. Om sommeren lever trolig over et million par på Svalbard. Den hekker i store kolonier i urer og klipper over hele øygruppen, men er spesielt tallrik langs vestkysten av Spitsbergen. Disse fuglene sirkler i store svermer over hekkekoloniene før de setter til havs på jakt etter små dyreplankton.
Ingen rovfugler
Bortsett fra sporadiske besøk av snøugle (Nyctea scandiaca) og grønlandsjaktfalk (Falco rusticolus) finnes det ikke rovfugler på øygruppen. Dette skyldes trolig fraværet av naturlige smågnagerbestander. Samtidig lever polarmåke (Larus hyperboreus) blant annet av egg, fugleunger og voksne alkekonger og fyller derfor rovfuglenes rolle.
Svalbardrype, rødnebbterne og snøspurv
De fleste fuglene forlater øygruppen om vinteren og drar til havs eller trekker sørover. Den eneste landlevende fuglen som holder til på øygruppen året rundt er svalbardrypa (Lagopus mutus hyperboreus). Rypene på Svalbard er lite sky og er lett å komme nær fordi de ikke opplever menneskene som en trussel. Dette til tross for at arten er det mest ettertraktede byttet under høstjakten på Svalbard.
Svalbard-fuglen med det lengste trekket mellom sommer- og vintringsplasser, er rødnebbterna (Sterne paradisaea), og enkelte individer overvintrer i Antarktis! Svalbards eneste sangfugl er den hardføre lille snøspurven (Plectrophenax nivalis). Den dukker gjerne opp i begynnelsen av april og sprer sin sang til stor glede for lokalbefolkningen.
Polarhare
Det ble en gang satt ut polarharer på Svalbard. De finnes ikke lenger. Livet i Arktis ble for hardt for dem.
Moskus
Atle – den siste moskusen i Longyearbyen
Som med polarharen gikk det også med moskusene. En stamme ble hentet fra Nordøst-Grønland i 1929 og satt ut. De så i begynnelsen ut til å trives godt. Så sent som i 1960årene kunne man se flokker med kalver. Men så gikk det bratt nedover. Atle, som til tross for sitt navn var ei moskusku, var stammens siste. I begynnelsen av 1980årene slo hun seg ned ved kaia i Longyearbyen. Fordi hun forstyrret trafikken og arbeidet, ble hun fraktet inn til en dal noen km unna. Hun likte seg der. Turgåere kunne komme innpå hennepå få meters avstand. Men i 1983 forsvant hun sporløst fra området. Moskusen var utryddet.
Kilde: Sysselmannen
