Longyearbyens Historie

 Longyearbyen grunnlagt i 1906 – historie

Første bebyggelsen i longyearbyen i 1908

Longyearbyen 1906

John Munro Longyear

John Munro Longyear på Svalbard. Etablerte Longyearbyen

John Munro Longyear

I 1901 reiste amerikaneren John Munro Longyear på cruise til Svalbard sammen med sin kone Mary og deres fem barn. Longyear var en 51 år gammel forretningsmann fra Michigan som hadde interesser i gruver, jernbaner, skogbruk, tømmerhandel, eiendommer og bankvirksomhet. Han var bereist og belest, kunnskapsrik og kultivert og var engasjert både i politikk og historie. Longyears familiecruise til Svalbard i 1901 la grunnlaget for etableringen av Longyearbyen.

Longyearbyens far var avholdsmann, og trolig tilbrakte han mer tid i cruiseskipets bibliotek enn i baren. Der kunne han skaffe seg kunnskap om Svalbard og snakke med folk om bord, og selv om han var på ferie hadde han nok et våkent øye for naturressursenes økonomiske muligheter. I Recherchefjorden sør på Spitsbergen fikk han se Chr. Michelsens kullekspedisjon i det som nå heter Calypsobyen, og Longyears interesse var tent.

Adventfjorden i 1903

Sommeren 1903 kom han tilbake og besøkte Adventfjorden hvor Longyearbyen ligger. Her samlet han kullprøver fra blant annet selskapet Trondhjem-Spitsbergen Kulkompani sitt innslag i Blomsterdalen og i fjellsiden ovenfor Hotellneset. Kullene ble analysert i USA, og det viste seg at resultatene var svært positive. På bakgrunn av dette etablerte Longyear selskapet Ayer & Longyear som startet forhandlinger om overtagelse av trønderselskapets anneksjon. I 1904 kom de til enighet, og Ayer & Longyear kjøpte kullkompaniet.

Ayer & Longyears første kulldriftsekspedisjon til det som seinere skulle bli Longyearbyen, ble ledet av Longyears nevø W.D. Munroe. Ekspedisjonen ankom Adventfjorden 2. juni 1905 med skipet D/S ”Ituna”, og om bord var det 25 gruvearbeidere. Ett av trøndernes innslag var et stykke opp i fjellet, i nærheten av der stien nå går opp til Platåberget. Munroe fant imidlertid et bedre kull-lag 700 meter lengre øst. En skinnebane for traller ble lagt opp fra sjøen, og for å komme gjennom brinken ble det laget en skjæring. Dette inngrepet gav Longyearbyen sitt første lokalnavn ”Skjæringa”.

Helårsboliger i 1906

Kulldriften i 1905 var så lovende at Ayer & Longyear dannet kulldriftsselskapet The Arctic Coal Company i februar 1906. I slutten av mai gikk et stålskip på 850 tonn ved navn ”Primo” fra Trondheim på vei mot Adventfjorden. Også denne gang med W.D. Munroe som leder. Om bord var ca 50 menn, og dekket var fylt med tømmer, tre og et halvt tonn dynamitt og Munroe sin hest. Det var fremdeles is i Adventfjorden, og ”Primo” måtte legge til ved Hotellneset den 10. juni.
På Hotellneset lå hotellet som var bygget i 1896 av Vesterålens Dampskipsselskap, og dette inngikk i avtalen mellom Ayer & Longyear og Trondhjem-Spitsbergen Kulkompani i 1904. Hele 40 mann la seg inn der, mens resten lå i telt utenfor.

Hotellet på Hotellneset på Svalbard i 1896

Hotellneset 1896

En sterk storm hindret lossingen i tolv dager, men deretter kunne de bringe tømmer og utstyr inn til sjøområdet der skinnebanen startet. Denne ble forlenget til inn under gruveåpningen til det som senere fikk navnet Amerikanergruva. Den kan vi fremdeles se i fjellsiden. Trallebanen transporterte utstyr opp, og kull ned til sjøen.

Gruve 1, Amerikanergruva åpnet i 1906 av john Munro Longyear

Gruve 1, Amerikanergruva

Helårsboliger ble bygget

Det ble bygget ti hus, vanntilførsel ble etablert og arbeiderne begynte på taubanen som skulle frakte kull fra gruveåpningen og ned mot sjøen. Planen var å bygge lastekai i løpet av sommeren, men forsinkelsen de hadde hatt på grunn av stormen hindret dette. Gruvegangen ble drevet 65 m innover i et kull-lag på 1,30 meter. Munroe beskrev driftsmulighetene som gode, og direktøren for Det Nordenfjeldske Dampskipsselskap kom innom som turist og ønsket å kjøpe 50.000 tonn kull til neste år. D/S ”Ituna” gikk i trafikk mellom Longyearbyen og nordnorske havner sommeren 1906 og siste tur ned gikk den andre oktober. Da reiste også hovedstyrken, men 22 mann under ledelse av Bert Mangham ble igjen for å overvintre i den nye gruvebyen. Dette ble den første overvintringen i en nesten sammenhengende rekke på 100 år. Unntakene er noen år under andre verdenskrig.

Den første kaia i Longyearbyen ble bygget i 1907.

Første kaia ble bygget i 1907

1906 var det for første gang overvintring i byen, og folk oppholdt seg lenger enn en kort sommersesong. Det var også i 1906 at W.D. Munroe ga byen navnet Longyear City (også kalt The Camp, og fra 1925 Longyearbyen). 10. juni  var dagen byetableringen startet. Arbeiderne som bygget de første helårshusene i Longyearbyen ankom, og seinere under overvintringen ble arbeidet med en kaien startet. Kaien viser at stedet skulle ha en etablert bosetning, og den ga mulighet for fast kommunikasjon og transport av kull til fastlandet og varer til Longyearbyen. Dette var den første permanente kaien på Svalbard, og under Gammelkaia finner vi i dag rester av de gamle kaifundamentene.

Kilde: Per Kyrre Reymert, kulturminnerådgiver hos Sysselmannen på Svalbard