Svalbards Historie

 

Svalbards historie

Willem Barentsz oppdaget Svalbard i 1596. Siden den gang har Svalbard gitt opphav til barske historier om fangstliv, bergverksdrift og utrolige ekspedisjoner.

Svalbard har aldri vært et sted hvor mennesker bor hele livet, og hvor slekter føres videre gjennom generasjoner. Folk har kommet og reist, og Svalbard har derfor en særegen historie. Menneskene har bare i liten grad kunnet støtte seg til oppsamlet erfaring om de barske og ekstreme levevilkårene. Historien på Svalbard er rik på tragiske hendelser, og graver er det vanligste kulturminnet. Når man skal beskrive Svalbards historie, er det vanlig å dele den i epoker knyttet til ulike typer ressursutnytting. På mange måter kan man si at Svalbard har levert ulike råvarer til Europa siden 1596.

Internasjonal hvalfangst (16-1700-tallet)

Den internasjonale hvalfangsten foregikk på 16- og 1700-tallet, og var motivert av gode priser på spekkolje og hvalbarder. Det var i første rekke nederlandske, britiske og tyske ekspedisjoner som deltok, og fangstselskapene hadde stor nasjonal betydning. På det meste var mer enn 300 skuter i virksomhet rundt Svalbard. Smeerenburg på nordvestkysten av Spitsbergen er den mest kjente landstasjonen. Der var det seksten hus hvor det kunne bo opptil 200 hvalfangere, og det var åtte store spekkovner til å koke spekket i. På slutten av 1600-tallet hadde den nederlandske fangsten alene et omfang på 150-250 skuter som årlig fangstet mellom 750 og 1.250 hval. Grønlandshvalen var det mest attraktive byttedyret, og arten ble til slutt utryddet i Svalbards farvann. Det er mange spor etter hvalfangsten langs Svalbards kyster. Det er registrert rundt femti hvalstasjoner med hustufter, spekkovner, beinrester etter hval og hvalross og gravplasser.

Russisk fangst (1700-1850)

Den russiske overvintringsfangsten varte fra 1700 til 1850. Fangstfolkene var pomorer fra Kvitsjøområdet, og flere enn 70 fangststasjoner er kjent fra denne perioden. Den mest berømte russiske fangstmannen er Ivan Starostin som hadde 39 overvintringer. Femten av disse var i ett strekk.

Fangsten til pomorene var først og fremst basert på hvalrossprodukter som hvalrosstenner, spekkolje og hvalrosshud samt pelsverk og dun. I tillegg ble det fangstet rein, sel, fugl og egg, ikke minst til eget matforråd. En rekke større og mindre fangststasjoner ble etablert, og mange av dem hadde helårig drift. Den fyldige vinterpelsen til isbjørn og rev var attraktiv og var en viktig motivasjon for overvintring. På mange stasjoner er det spor etter ulike håndverk som tyder på at russerne nyttet tiden til å foredle råvarene til verdifulle handelsvarer.

Norsk fangst (1850 – 1973)

Den norske fangsten ble intensivert da russerne reduserte sin virksomhet rundt 1850, og var i stor grad knyttet til de samme produktene som russisk fangst. Fra slutten av 1800-tallet var overvintring vanlig. Fangstmennene hadde en variert årsyklus: Rev og isbjørn ble fangstet på vinteren, da pelsen var av best kvalitet. Om våren jaktet man sel, samtidig som pelsverk ble klargjort for salg til sommeren. Fuglefangst og sanking av egg og dun foregikk om sommeren, og om høsten var rype og rein viktige byttedyr. Fangstmennene fartet over store områder og benyttet et nettverk av fangsthytter.

Selv om mye av fangsten var til eget forbruk, måtte fangstmennene selge pelsverk, dun og reinkjøtt for å skaffe penger til nødvendige forsyninger fra fastlandet. De trengte blant annet mel, rosiner, salt, parafin, verktøy, våpen og ammunisjon, ofte en ny ovn eller en båt, og kanskje litt enkel luksus. Det fortelles at fangstmann Georg Bjørnnes kjøpte en årgang gamle aviser som han tok med til Svalbard. Hver morgen kunne han gå ut og hente en «ny» avis med dagens dato, som var nøyaktig ett år gammel.

På det meste overvintret et 50-talls fangstfolk og de gjorde store innhogg i viltbestandene. Utbygging av selvskudd for isbjørn medførte en effektivisering som gikk langt utover bestandens tålegrense. Selvskudd innebar at bjørnen stakk hodet inn i en kasse hvor det var festet et åte. Berøring av åtet utløste et skudd som traffe bjørnen i hodet. En av de største isbjørnjegerne på Svalbard var Henry Rudi. I løpet av sine år på øygruppen felte han omkring 750 isbjørn, med 115 bjørn som årsbeste.

En annen kjent fangstmann var Hilmar Nøis. Han var en av dem med aller mest erfaring og hadde 38 overvintringer mellom 1909 og 1973. Hovedstasjonen hans var Fredheim i Sassendalen, og flere år var kona hans, Helfrid Nøis, med på fangst.

Forskning og ekspedisjoner (1850 -)

Fra 1850 og utover blir forskning og ekspedisjoner en viktig del av Svalbards historie. Helt fra oppdagelsen i 1596 hadde tilreisende  gjort mer uformelle kartlegginger av landskap og farvann, seilingsruter og fangstressurser. Men fra rundt 1850 startet en serie med planlagte ekspedisjoner som samlet og systematiserte vitenskapelige data fra dette ytterste området i den kjente verden. Også disse «produktene» var av begrenset nytte i isødet, men fikk stor verdi i de akademiske miljøene i Europa. Resultatene hadde betydning for forståelsen av globale problemstillinger rundt havstrømmer, geologisk historie, jordklodens eksakte form, arktiske dyr og planter, nordlys, klima, isbreer og landformer. Under det første internasjonale polaråret 1882-83 overvintret svenske forskere fra den internasjonale gradmålingsekspedisjonen på Kapp Thordsen i Isfjorden. I 1899-1901 ble jordens eksakte form bestemt på grunnlag av data som ekspedisjonen hadde samlet inn.

På grunn av Svalbards nordlige beliggenhet og gunstige isforhold, var øygruppen også et yndet utgangspunkt for ekspedisjoner som ønsket å komme først til Nordpolen. I perioden 1896-1928 var det hele ni ekspedisjoner som startet fra Svalbard i kappløpet mot polpunktet. En av de mest kjente er svenske Salomon Andreé sin ballongferd i 1897. Den 11. juli lettet ballongen «Örnen» fra Virgohamna, men ballongen holdt seg bare noen dager i lufta. Først i 1930 ble restene etter ekspedisjonen tilfeldigvis funnet av en fangstskute på Kvitøya. Også Roald Amundsen og italienske Umberto Nobile fløy fra Svalbard mot Nordpolen, og i 1926 fløy de sammen over Nordpolen i luftskipet «Norge». De brukte Ny-Ålesund som utgangspunkt, og der står fremdeles masten som ble brukt til å fortøye luftskipet.

Alle de ulike ekspedisjonene hadde mange forskjellige mål. Utad var de vitenskapelige målsettingene i fokus. Men ekspedisjonsledere, deltakere og sponsorer var gjerne like motivert ut fra hensynet til nasjonal og personlig prestisje. Arktis bød på rike muligheter for oppmerksomhet. Her var spillerom for heltemot og bragder – gjerninger som ble nasjonale symboler og personlig status ved hjemkomsten – enten man var død eller levende.

Bergverk (1900 – )

Bergverksdriften fra rundt år 1900 var tuftet på de nye forskningsresultatene og god pris på råvarer i det nyindustrialiserte Europa. Kullreservene interesserte mest, men på Svalbard var det også kortvarig drift på fosfor, gull, zink, bly, kobber, gips og marmor.

På begynnelsen av 1900-tallet var Svalbard fremdeles ingenmannsland, og starten var kaotisk. Mange tapte store penger på svulstige, men vaklevorne industrieventyr. Det var kostbare innkjøp og frakt av utstyr, mannskap og proviant, bygging av hus og anlegg.

Kullgruvedriften er den eneste virksomheten som har holdt det gående i mer enn hundre år. Den har lagt grunnlaget for helårssamfunnene i Longyearbyen, Sveagruva, Barentsburg og Ny-Ålesund.